MARTINGRANA
Han Martin Svensson, eller Martin Nibbiklo, som han også ble kalt holdt til på en plass ved Tolpinrudsvingen. Han Martin var tunghørt og var derfor høyrøstet, men når det gjaldt skogsarb’e så var’n framifrå. Han hadde et helt livsverk i skogen, og det var ikke mange trær som unngikk hans skarpe hugg eller kvasse blad. Men det var ei buske som ble spart den gangen han Martin hogg tømmer. Det var ei gran oppi Norddal. Denne grana var nå så pen og flott å se på, og’n Martin mente nå at det ville være for gæli å høgga a’. Så det vart med det – grana vart ståanes. Og i mange år fikk a stå i fred og vokse seg stor og kraftig. Men etter som tida gikk så var turen kommet til det området nok engang, og det ble iverksatt hogst. Denne gangen var det ingen Martin som bad for grana, og det gikk som det måtte gå – grana vart felt. Og det var litt av en rugg som ble felt, for Martin-grana hadde blitt hele 31,5 meter og hadde et volum på drøye 3,7 kubikk.
ST. MORITZ
Det var i 1928 at det for første gang ble reist ei hytte på St. Moritz. Hytta var lafta og var i underkant av 30 kvadratmeter, og ble satt opp av Klaus Tangen. Stallen og uthuset ble trolig oppført i samme tid. Navnet St. Moritz gav seg liksom selv da det var vinter-OL i St. Moritz det året. Ekstra spennende var det at en sambygding, Leif Skagnæs, konkurrerte i militært patruljeløp, og attpåtil vant gullet. St. Moritz var opprinnelig ei skogskoie og ble nyttet i forbindelse med skogsdrifta på Dæhlie. Som vanlig var på den tida dro kara på skauen for å kjøre tømmer. De lå da innpå skauen, og var kun nede for å proviantere i helgene. Borken og Basen var to dølahester som dro tømmeret fram til velta, som tilhørte henholdsvis Olav Drægalid og Peder Svarverud.
I de hektiske okkupasjonsdagene i april 1940 kom den lille hytta godt til nytte. Brua på Sundvollen var blitt sprengt, og man regnet med at tyskerne ville rykke frem gjennom Åsa. De norske styrkene hadde derfor utplassert en mitraljøse på toppen av Bråtabakken for å sinke tyskerne i sin fremmarsj. For å unngå kampene flyttet hele familien Drægalid (Olav, Karen, Marta og Klara), med seg var også Sandviks-folket (Arne, Olaug, Fru Moløkken, John Sandbråtan), opp på St. Moritz – og det ble riktig så folksomt i den lille hytta. Dyra kunne ikke bli med på skauen, så Klara måtte gå opp og ned for å stelle dyra. Isen lå trygt på Steinsfjorden det året, så tyskerne kjørte over isen, og det ble ingen kamper i Åsa. Men fra St. Moritz hadde man god utsikt og kunne følge kampene etter hvert som røyken steg da tyskerne satte bygninger i brann. På en av turene opp til St. Moritz ,etter endt økt på Dæhlie, fikk Klara se at hele Haugsbygda stod i brann. Hele åtte dager tilbragte de på skauen før de flyttet tilbake til bygda igjen.
Den gamle laftehytta ble angrepet av stokkmaur, og ble revet kort tid etter krigen. Peder Svarverud og Olav Drægalid satte opp ei ny hytte. Denne gang i reisverk, og hytta på ca 20 kvadratmeter stod ferdig i 1948. Også dette året var det OL i St. Moritz!
I 2008 startet en ny, tredje, epoke for St. Moritz.
Og den historien er ikke ferdigskrevet ennå…
ultvedt.no 